Velg Lovreferanse
Velg verdier  
Fra og med dato  
Til og med dato  
Med ordene  
Uten ordene  
Saksnummer  
 
 
IKB:PROMPT  
IKB:INPUT_PROMPT
IKB:PROMPT  


Tittel Stigende Synkende Dato Stigende Synkende 1-10 av 34667 | Neste 10 Siste 7
Ankenummer 0000006 17.11.2000 Publisert i Innblikk nr 25/2000
Vedkommende arbeidet i bedrifts salgsavdeling med prising og påfylling av varer hos eksterne kunder. Etter avtale med arbeidsgiver skulle vedk. på slik kundebesøk en lørdag. Varene som skulle behandles var levert kunden dagen før. Bedriften hvor han var ansatt var stengt hver lørdag. Den aktuelle lørdag var han utsatt for en bilulykke etter å ha blitt påkjørt bakfra. Han pådro seg skade i nakke og hode. Hendelsen hadde slik ulykkeskarakter at den innebar en 'arbeidsulykke' i folketrygdens mening. Det var videre på det rene at skaden oppsto under hjemreise fra siste kundeoppdrag. Han brukte egen bil etter avtale med arb.giver, mottok bilgodtgjørelse fra arb.giver og overtidsbetaling. Saken reiste spørsmål om vedk. kunne anses for å ha vært 'i arbeid på arbeidsstedet' da ulykken inntraff. Retten kom til at transporten ikke kunne anses å ha vært i arbeidsgivers regi. Det forhold at bedriften var stengt mente retten ikke hadde betydning for avgjørelsen. Videre var det vanskelig å sannsynliggjøre at vedk. ville ha reist tilbake til det faste arbeidsstedet om bedriften hadde vært åpen. Etter rettens vurdering kunne foreliggende forhold ha store likhetstrekk med en selgers arbeid, hvor medlemmet ikke vil være yrkesskadetrygdet på vei hjem fra siste arbeidssted(kontor eller kunde). Stadfestelse.
Ankenummer 0000034 12.05.2000
Vergen til en gutt på 8 år som led av inkontinens, fremmet krav om grunnstønad pga. ekstrautgifter ved vask og slitasje av klær og sengetøy. Kravet ble først avslått, men etter anke tilsto trygdekontoret grunnstønad etter sats 1. Trygderettens praksis tilsier sats 1 i slike tilfeller, og retten fant ikke spesielle forhold som tilsa høyere sats. Retten viste bl.a. til ankesaker 89/01426 og 89/02067 og stadfestet fylkestrygdekontorets vedtak.
Ankenummer 0000072 11.02.2000 Publisert i Innblikk nr 05/2000
Refusjon av reiseutgifter, jf. ftrl. § 5-24. Spørsmål om bortfall/avskjæring av rettighet etter folketrygdloven kap. 5. Norsk militær, beordret til tjeneste i Frankrike, krevde refusjon av reiseutgifter til Norge for øyeoperasjon av sønn.Sønnen som hadde stått i mange måneder på venteliste for operasjon, ble innkalt til Haukeland sykehus for operasjon ca. 20 dager etter flytting til Frankrike. Rikstrygdeverket nektet refusjon under henvisning til ftrl. § 5-24 og forskrift om bortfall/avskjæring når medlemmet hadde rett til dekning av utgiftene i bostedslandet etter gjensidighetsavtale. Frankrike mente seg ikke forpliktet siden behandlingen var initiert fra Norge. Retten forutsatte at selve operasjonen ble dekket av Hordaland fylkeskommune. Retten fant å måtte legge til grunn at når Frankrike ikke dekket reiseutgiftene, kom ikke bortfall/avskjæringsforskriften til anvendelse og konsekvensen måtte da bli at folketrygden er forpliktet etter lovens kap 5. Opphevelse og hjemvisning til ny behandling.
Ankenummer 0000108 23.02.2001
Rusmisbruker med langvarig ruskarriere og uførepensjon hadde til stadighet behov for pengestøtte fra sosialkontoret. Innrømmet å kjøpe narkotika for trygden eller betale narkogjeld. Avtaler om frivillig disponering av trygden var forsøkt, men ble sagt opp etter kort tid. I forbindelse med klage over avslag på nødhjelp, uttalte fylkesmannen at medl ville være bedre sikret ved tvungen forvaltning hvor sosialkontoret disponerte trygden. Etter at vedtak var fattet, begynte medl med metadonbehandling og sosialkontoret opphevet delvis forvaltningen. Opplysninger om dette ble sendt Trygderetten fra fylkestrygdekontoret. Retten bemerket at dersom medl hevdet at vilkårene ikke lenger var til stede, måtte trygden fatte vedtak om dette som så eventuelt kunne påankes. Stadfestelse.
Ankenummer 0000164 04.02.2000 Publisert i Innblikk nr 04/2000
Mann døde 38 år gammel kort tid etter at han hadde søkt om uførepensjon. Han hadde misbrukt rusmidler og led av kronisk hepatitt C. Han hadde aldri hatt noen inntekt og bestandig bodd hos foreldrene. Avslagsvedtaket ble påanket først av dødsboet og etter skiftet av moren. Retten kom under noen tvil til at avdøde hadde vært berettiget til pensjon. Han hadde ikke vært spesielt syk, men var nå kommet opp i en alder der muligheten for å komme i arbeid minket fort. Retten mente at dødsboet ikke hadde noen ankerett fordi dette, som formueskompleks, ikke tillater noen slutning m.h.t. å være berørt av vedtaket, slik trl § 1 krever. Retten mente at moren hadde ankerett, men ikke som følge av familiær tilknytning, men fordi hun åpenbart (delvis) hadde forsørget ham, slik at pensjonen også hadde kommet henne til gode. Hvorvidt moren også hadde rett til å få pensjonen utbetalt, siden sønnen ikke hadde opparbeidet noen tilleggspensjon, slik at pensjonen hadde et sterkt stønadspreg, fant retten ikke av eget tiltak å kunne uttale seg om.
Ankenummer 0000185 19.05.2000 Publisert i Innblikk nr 14/2000
Faren krevde at utbetalingen av forhøyet hjelpestønad til sønnen, skulle deles mellom foreldrene. Foreldrene var skilt og gutten bodde hos moren som fikk utbetalt hjelpestønaden. Gutten bodde ca 160 dager hos faren, som mente at hjelpestønaden måtte fordeles i forhold til hvor lenge gutten bodde hos hver av foreldrene. Faren viste til likestilling mellom foreldre og guttens behov for omsorg uansett hvor han bodde. Retten fant ikke at forholdet var regulert verken i lov eller forskrift - og det var langvarig forvaltningspraksis for at hjelpestønad ikke ble delt utbetaling mellom foreldrene . Retten kom til at det ikke var noe rettslig grunnlag for faren til å kreve delt utbetaling av hjelpestønaden. Forholdet måtte i tilfelle avtales privatrettslig mellom foreldrene .
Ankenummer 0000210 28.04.2000 Publisert i Innblikk nr 12/2000
I 1989 var medlemmet tilstått 100% uførepensjon, uten ektefelletillegg. Kort før han skulle tilstås alderspensjon var han i september 1998 innom trygdekontoret, som fant at han kunne være berettiget til ektefelletillegg. Trygdekontoret tilstod dette fra juni 1998, dvs. 3 måneders tilbakevirkning. Medlemmet mente han hadde krav på tilbakebetaling fra 1992, da ektefellen fylte 60 år (ftrl § 3-24, jf. tidligere folketrygdlov § 8-7). Retten bemerket at kravet om uførepensjon i 1989 også måtte anses å ha vært krav om ektefelletillegg. Spørsmål om ektefelletillegg var blitt vurdert den gang med det resultat at vilkårene for denne ytelsen ikke ble funnet oppfylt. Imidlertid inneholdt verken trygdekontorets melding om tilståelse av uførepensjon eller stønadsbrev noen spesiell avslagsmelding eller påtegning om avslag på krav om ektefelletillegg. Rettens syn var at dersom trygdens organer hadde utført korrekt saksbehandling i forbindelse med tilståelsen av uførepensjon i 1989 ville vedtaket informert medlemmet om ektefelletilleggets eksistens. Det manglende vedtak, og med den manglende informasjon, mente retten fremstod som en vesentlig årsak til at medlemmet ikke hadde fremsatt krav tidligere. Etter fast praksis måtte mangelfulle opplysninger anses som misvisende opplysninger etter ftrl § 22-13 (6). Med hjemmel i denne bestemmelsen fastsatte retten virkningstidspunktet til september 1995 (3 års tilbakevirkning). Delvis omgjøring.
Ankenummer 0000213 25.08.2000 Publisert i Innblikk nr 19/2000
En kvinne som var blitt permittert 50 % fra sin stilling, hadde fått avslag på krav om dagpenger under utdanning. Hun hadde meldt seg på et såkalt datakortkurs. Kurset gikk 2 ettermiddager/ kvelder i uken i 14 uker og var inndelt i 7 moduler. Vedkommende ville bare ta test/ eksamen i de første 3 modulene, men også følge undervisningen i de siste 4. Kurset ble holdt dager da hun var i arbeid. Aetat fant at det dreide seg om utdanning etter ftrl § 4-6 og at ikke noen av unntaksbestemmelsene i dagpengeforskriften § 4-2 kom til avendelse. Retten fant at det var tvil til stede i forhold til flere av disse bestemmelsene. Dette gjaldt både unntaket for utdanning på kveldstid, unntaket for kortvarig utdanning og unntaket for påbygging/tilleggsutdanning. Retten fant at kvinnen var å anse som reell arbeidssøker, og at det var snakk om en type utdanning som det var ment å gjøres unntak for. Retten fant at hun var berettiget til dagpenger i den tiden hun fulgte det aktuelle kurset. Omgjøring.
Ankenummer 0000256 10.03.2000 Publisert i Innblikk nr 07/2000
Saken gjaldt en 55 år gammel innvandrer fra Tyrkia som ikke hadde vært i inntektsgivende arbeid på mer enn 10 år. Hans sykehistorie hadde startet med sykmelding for depresjon i 1988, og han hadde siden gang jevnlig vært utredet for forskjellige påberopte somatiske lidelser og gjennomgått psykiatriske undersøkelser. Fylkestrygdekontoret mente at det ikke var sannsynliggjort at det forelå sykdom som medførte noen særlig funksjonsnedsettelse, og at det heller var sosiale problemer enn sykdom som forårsaket arbeidsuførheten. Retten anså hans alvorligste diagnose for å være 'Somatiseringssyndrom'. Den la til grunn at en somatiserende nevrose i blant kunne være alvorlig i forhold til arbeidsmuligheter.Den mente det fremgikk i saken at medlemmet ikke hadde tanker for annet enn sykdom. Foruten angjeldende sykdomsplager, hadde han språkproblemer, langt fravær fra arbeidslivet, relativt høy alder etc. Den fant til forskjell fra FTK grunnlag for å anse sykdom som hovedårsak til medlemmets nedsatte inntektsevne. Retten la avgjørende vekt på at det var godt dokumentert at det dreide seg om en sterk somatiseringstendens som hadde vært vedvarende og uendret gjennom en årrekke. Retten fant ikke at medisinsk behandling eller attføringstiltak ville kunne bedre hans inntektsevne. Retten kom til at han fylte vilkårene for rett til 100 prosent uførepensjon. Omgjøring.
Ankenummer 0000267 25.08.2000 Publisert i Innblikk nr 19/2000
Mann, 37 år, hadde arbeidet 20 år i postverket, da han sa opp stillingen og fikk jobb som hjelpearbeider i byggefirma med prøvetid. Han ble oppsagt i prøvetiden fordi han ikke passet i arbeidet. Dagpenger ble tilstått med forlenget ventetid idet han ble ansett å ha sagt opp stillingen i posten uten rimelig grunn, § 4-10 1L bokst. a. Vedkommende anførte at han mistrivdes etter mange år i posten, og ønsket arbeid i tømrerfaget, som han hadde interesse for. Aetat mente oppsigelsen var uten rimelig grunn fordi nytt arbeid ikke var minst like sikkert som det tidligere. Retten ikke enig i at man kan kreve dette. Overgang til nytt arbeid må være rimelig grunn for oppsigelse. Situasjonen også en annen enn hovedanvendelsesområdet for § 4-10. Det må i tilfelle anses godtgjort at overgang til ny jobb er i spekulasjonshensikt. Ikke grunnlag for dette i saken. Omgjøring.
1-10 av 34667 | Neste 10 Siste 7