Velg Lovreferanse
Velg verdier  
Fra og med dato  
Til og med dato  
Med ordene  
Uten ordene  
Saksnummer  
 
 
IKB:PROMPT  
IKB:INPUT_PROMPT
IKB:PROMPT  


Tittel Stigende Synkende Dato Stigende Synkende 1-10 av 36236 | Neste 10 Siste 6
Ankenummer 1903627 29.01.2020
Opphør av uførepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere. Sykepleierpensjonsloven § 12 og forskrift 26. november 2014 nr. 1467 § 3b. Stadfestelse. Retten var satt med fem medlemmer. Den ankende parten, født i 1957, hadde i flere år mottatt 20 prosent uførepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere da KLP i 2018 stanset ytelsen fordi arbeidsinntekten hennes i 80 prosent stilling hadde økt så mye at den oversteg 'forsikret inntekt'. Dette mente den ankende parten ikke ga grunnlag for opphør fordi inntektsevnen hennes var redusert med 20 prosent av inntekten i den stillingen hun til enhver tid var ansatt i. Avgjørende i saken var for det første om uførepensjon i henhold til bestemmelsene sykepleierpensjonsloven skulle kompensere for inntektsbortfall eller nedgang i stillingsprosent, og for det andre hvilken betydning forskrift 26. november 2014 nr. 1467 § 3b hadde i denne sammenheng. Etter en gjennomgang av regelverket, kom retten til at det fulgte av bestemmelsene om uførepensjon i sykepleierpensjonsloven at det var tapet av den faste lønnen i medlemspliktig stilling (pensjonsgrunnlaget) som var forsikret. Selv om forskrift 26. november 2014 nr. 1467 § 3b første ledd ikke oppstilte en øvre grense for lønnsutviklingen i reststillingen, regulerte ikke bestemmelsen spørsmålet om uførepensjonen skulle opphøre når inntekten i reststillingen tangerte eller oversteg oppregulert pensjonsgrunnlag ('forsikret inntekt'). Med andre ord kunne det ikke utbetales uførepensjon i medhold av bestemmelsene i sykepleierpensjonsloven hvis inntekten i reststillingen utgjorde 100 prosent eller mer av det oppregulerte forsikrede pensjonsgrunnlaget, noe som var tilfellet i den ankende partens sak.
Ankenummer 1902320 18.12.2019
Spørsmål om rettslig interesse av å få prøvd sin sak for Trygderetten, jf. trl. § 2 og tvl. § 1-3. Avvisning. Den ankende parts uførepensjon ble endret tilbake i tid, fordi hun ble ansett som utvandret. Etter at ankesaken var kommet inn til Trygderetten, fattet ankemotparten et nytt vedtak som ga den ankende part medhold i hennes påstander. Retten kunne dermed ikke se at det forelå rettslig interesse i å få behandlet ankesaken hos Trygderetten. Et krav om dekning om sakskostnader utgjorde ikke i seg selv en rettslig interesse.
Ankenummer 1900819 17.12.2019
Tilbakekreving. Statp § 44. Omgjøring. Medlem som hadde mottok gradert uførepensjon fra SPK hadde ikke søkt om alderspensjon fra folketrygden da han fylte 67 år. Da SPK oppdaget det ca. tre år senere, varslet pensjonskassen at den ville vurdere tilbakekreving og ga medlemmet en måneds uttalefrist. Medlemmet ga merknader innen fristen. Deretter gikk det nær fire år før SPK fattet vedtak om tilbakekreving og noe senere vedtok trekk i medlemmets løpende alderspensjon. Retten kom til at vilkårene for tilbakekreving var oppfylt og at det ikke var grunn til å reduksjon av kravet. Det var ikke omstridt at tilbakebetalingskravet var foreldet, men SPK gjorde gjeldende at foreld § 26 bokstav b hjemlet motregning. Retten viste til HR-2019-1662-A og var enig. Retten kom likevel til at retten til motregning var tapt grunnet SPKs passivitet fra varsel til vedtak om tilbakekreving ble fattet. Retten la til grunn at det generelt gjaldt en ulovfestet passivitetsstandard i norsk rett, som måtte praktiseres strengt slik at mangel på aktivitet fra rettighetshaverens side normalt bare fører til bortfall av rettighet om også andre omstendigheter taler for det. Retten uttalte likevel at det ikke var grunn til å utvise forsiktighet i samme grad når lovbestemt foreldelsesfrist hadde løpt ut. Retten mente følgende omstendigheter talte for bortfall av motregningsretten: SPK var profesjonelle part, medlemmet privatperson. SPKs varsel med kort frist ga medlemmet berettiget grunn til å tro tilbakebetalingskrav ville komme innen rimelig tid, eller ikke komme. SPK hadde ikke gitt noen forklaring for passiviteten sin. Passiviteten hadde vært lang, også etter at foreldelsesfrist hadde løpt ut. Et av rettsmedlemmene bemerket i tillegg at SPK over tid, og i gjennomsnitt, ville få kompensert feilutbetalingen ved at samordningsfradraget ville øke fordi medlemmets alderspensjon fra folketrygden grunnet det utsatte uttaket økte.
Ankenummer 1803802 13.12.2019
Tilbakekreving. Rentetillegg. Arbeidsavklaringspenger. Ftrl § 11-3 (før 1.1.18), ftrl § 22-15, ftrl § 22-17 a og (EØF) nr. 883/04 art 21. Omgjøring. Medlem som mottok arbeidsavklaringspenger hadde oppholdt seg i andre EØS stater uten å melde fra til NAV, som derfor hadde vedtatt å kreve tilbake deler av ytelsen med rentetillegg. Etter at retten hadde bedt om partenes merknader til betydningen av (EØF) nr. 883/04 art 21, hadde klageinstansen bedt om at saken ble returnert for ny behandling i henhold til praksisendring knyttet til betydningen av nevnte artikkel. Retten vurderte at det forelå forsvarlig grunnlag til å ta stilling til sakens realitet og at saken da ikke kunne returneres til klageinstansen, idet retten ikke oppfattet at medlemmet hadde samtykket til det. Retten la til grunn at NAV hadde endret sin praksis slik at oppholdskravet som fremgår av § 11-3 ikke kom til anvendelse i EØS og fant det ikke dokumentert at medlemmet hadde mislighold aktivitetsplikt eller hindret NAVs muligheter for kontroll ved reisene til utlandet. Basert på NAVs praksisendring kom retten til at medlemmet ikke hadde mottatt ytelser han ikke hadde krav på og at det derfor ikke var grunnlag for tilbakekreving eller rentetillegg.
Ankenummer 1900286 10.12.2019
Pleiepenger. Opphold i Norge. Ftrl § 9-4, jf. ftrl § 8-9, (EØF) nr. 883/04 art 21. Opphevelse. Medlem hadde fått avslag på pleiepenger fordi hun hadde oppholdt seg i annet land i EØS. Etter at saken var sendt retten frafalt klageinstansen anførselen om at det gjaldt et krav om at medlemmet måtte oppholde seg i Norge. Retten opphevet det påankede vedtaket og henviste saken til videre behandling, da retten ikke vurderte saken tilstrekkelig opplyst til at retten kunne ta stilling til om vilkårene for pleiepenger var oppfylt.
Ankenummer 1900796 14.11.2019
Ung ufør i uføretrygden, ftrl § 12-13, opphevelse. Hun satte fram krav om uføretrygd etter at hun hadde fylt 36 år. NAV hadde satt uføretidspunktet til etter at hun fylte 26 år. Retten viste til Høyesteretts dom, Rt-2005-548. Etter rettens oppfatning hadde hennes arbeid vært av såvidt beskjeden karakter at den ikke hindret tilbakeføring av uføretidspunktet til før hun fylte 26 år. Sakens medisinske opplysninger tilsa at inntektsevnen ikke hadde vært større enn hva yrkesaktiviteten viste. NAV hadde ikke vurdert de øvrige vilkår for retten til å få beregnet uføretrygden etter særreglene for unge uføre.
Ankenummer 1900795 05.11.2019
Sykepenger. Behandlingsreiser til utlandet. Arbeidsufør. Folketrygdloven § 8-4. Stadfestelse. Den ankende part dro på privat reise til annet EØS-land. Reisen skjedde i samråd med fastlegen, som sykmeldte for den tiden reisen varte. Retten kom til at vilkåret om arbeidsuførhet ikke var oppfylt, da det ikke var holdepunkter for at det forelå sykdom som medførte arbeidsuførhet. Unntaket for behandling i § 8-4 tredje ledd kom heller ikke til anvendelse, da sykmeldingen ikke gjaldt behandling etter folketrygdloven kapittel 5, eller slike organiserte behandlingsreiser til utlandet som omhandlet i rundskrivet.
Ankenummer 1902039 05.11.2019
Sykepenger. Under utenlandsopphold, og spørsmål om manglende forutgående arbeid ved hjemkomst. §§ 8-2, 8-9 og 8-47. Klageinstansen vedtak ble stadfestet. Mann som var blitt syk under ferie i land i Asia, anførte at han hadde rett på sykepenger både mens han var i landet i Asia, og da han kom hjem. Retten viste til at § 8-9 (1) medfører at det ikke foreligger rett til sykepenger utenfor EØS-området, og at mannen før han fikk sykemelding i Norge verken hadde vært i direkte forutgående arbeid, eller vært inaktiv arbeidstaker i under en måned.
Ankenummer 1902234 11.10.2019
Begjæring om gjenopptak fra ankemotparten. Trygderettsloven § 27 første ledd og andre ledd b), folketrygdloven §§ 6-7 første ledd og 21-6 første punktum, samt forvaltningslocven § 35 første ledd c). Begjæring om gjenopptak ikke tatt til følge. Ankemotparten hevdet at Trygderettens kjennelse i ankesak 18/02481 måttet gjenopptas på grunn av uforsvarlig rettsanvendelse, ved at det var lagt til grunn at omgjøringsvedtak til ugunst for parten bare fikk virkning framover i tid. Retten mente at det ble foretatt forsvarlig rettsanvendelse i Trygderettens kjennelse, og begjæringen om gjenopptak ble dermed ikke tatt til følge.
Ankenummer 1901559 30.09.2019
Rett til sykepenger i to tilbakelagte perioder. Stadfestet. NAV Klageinstans hadde drøftet om den ankende parten oppfylte vilkårene i ftrl §§ 8-3 og 8-4 i to tilbakelagte perioder, og hadde kommet til at det ikke var tilfellet. Deretter hadde NAV Klageinstans slått fast at innvilgelsene var ugyldige, og konkludert med at det var grunnlag for omgjøring etter fvl § 35, 1. ledd bokstav c. Retten knyttet først noen merknader til om det var riktig og hensiktsmessig å ta stilling til ugyldighet og omgjøring tilbake i tid. Ifølge Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 11. utg. (2018) s. 484, hadde '[…] omgjøringen virkning fra det tidspunktet parten får underretning om den.' Slik sett ville ikke omgjøringene ha noen konsekvens for den ankende parten. Den eneste hensikten med omgjøringene var, så vidt retten kunne se, å få konstatert at den ankende parten fikk utbetalt sykepenger hun ikke hadde rett til og dermed ha et grunnlag for å vurdere tilbakekreving etter 'feilaktig utbetaling' i medhold av folketrygdloven § 22-15, jf. NAVs rundskriv til bestemmelsen. Retten delte imidlertid ikke den oppfatningen som gikk fram av rundskrivet om at det måtte foreligge 'opphørs- eller reduksjonsvedtak som er gitt virkning tilbake i tid' for å kunne behandle sak om feilutbetaling. Så vidt retten var kjent med var det heller ingen autorative kilder som hadde satt som forutsetning for anvendelse av folketrygdloven § 22-15 at det måtte være grunnlag for omgjøring av vedtak om innvilgelse av ytelser for tilbakelagte tidsrom. Selv om det kunne settes spørsmålstegn ved om den ankende parten hadde 'rettslig interesse', jf. trrl § 2, i å få prøvd omgjøringsvedtaket i Trygderetten siden dette ikke hadde noen konsekvenser for henne, anså retten det som formålstjenlig å ta stilling til om vilkårene i ftrl §§ 8-3 og 8-4 var oppfylt i de aktuelle periodene. For dette spørsmålets del kunne retten slutte seg til begrunnelsen gitt i oversendelsesbrevet.
1-10 av 36236 | Neste 10 Siste 6