Velg Lovreferanse
Velg verdier  
Fra og med dato  
Til og med dato  
Med ordene  
Uten ordene  
Saksnummer  
 
 
IKB:PROMPT  
IKB:INPUT_PROMPT
IKB:PROMPT  


Tittel Stigende Synkende Dato Stigende Synkende 1-10 av 5103 | Neste 10 Siste 3
Ankenummer 1503151 16.09.2016
Virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspenger. Ftrl. § 22-13, ftrl. § 8-48, ftrl § 11-23. En mann i slutten av tyveårene fikk innvilget arbeidsavklaringspenger fra det tidspunktet han hadde fremsatt krav om denne ytelsen. Omgjøring. Han hadde før dette mottatt sykepenger i noen måneder. På grunn av tidligere inntektsforhold var satsen for arbeidsavklaringspenger betydelig høyere enn sykepengene. I henhold til folketrygdloven § 8-48, jf. § 11-23, har man krav på den høyeste ytelsen dersom man samtidig fyller vilkårene både for sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Dette kan forutsette at det gis informasjon om mulighetene til å søke om arbeidsavklaringspenger. Etter en konkret vurdering fant retten det rimelig at kravet om sykepenger ble ansett som et alternativt krav om arbeidsavklaringspenger. Retten fant vilkårene for arbeidsavklaringspenger oppfylt i den aktuelle perioden.
Ankenummer 1403070 06.03.2015
Arbeidsavklaringspenger. Etterbetaling. Ftrl § 22-13 og forskrift om arbeidsavklaringspenger § 15. Stadfestelse. Mann, født i 1966, hevdet å ha rett til arbeidsavklaringspenger fra et tidligere tidspunkt enn kravtidspunktet. Retten viste til at det følger av ftrl § 22-13 fjerde ledd og forskrift om arbeidsavklaringspenger § 15 at arbeidsavklaringspenger gis tidligst fra tidspunktet da kravet ble fremsatt. Unntak følger av ftrl § 22-13 sjette ledd som gir adgang til å gi en ytelse for inntil tre år før kravet ble fremmet, dersom den som har rett til ytelsen åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav tidligere, eller trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Retten bemerket at mannen hadde fått informasjon på telefon den 11. juni 2012 om at han kunne sette frem krav om arbeidsavklaringspenger. Han tok igjen kontakt med NAV den 5. desember 2012, og fikk tilsendt alle nødvendige dokumenter fra NAV. Søknad om arbeidsavklaringspenger ble likevel ikke sendt inn før den 26. januar 2013. Etter rettens syn hadde mannen fått tilstrekkelig informasjon og veiledning fra NAV, slik at han kunne ha satt frem krav om arbeidsavklaringspenger allerede den 11. juni 2012.
Ankenummer 1400263 15.08.2014
Virkningstidspunkt for arbeidsavklaringspenger. Folketrygdloven § 22-13. Opphevelse. Den ankende part hadde satt fram krav om sykepenger, men fikk avslag fra NAV på grunn av manglende opptjening. Den ankende part søkte deretter om arbeidsavklaringspenger som raskt ble innvilget. Den ankende part anførte at han skulle vært tilstått arbeidsavklaringspenger fra det tidspunkt han satte fram krav om sykepenger, fordi NAV ikke hadde informert om at han oppfylte vilkårene for arbeidsavklaringspenger. Retten kom under henvisning til Trygderettens kjennelser i ankesak nr. 91/01468, 12/00503 og 13/01220 til at arbeidsavklaringspenger kan innvilges fra et tidligere tidspunkt i et slikt tilfelle, jf. folketrygdloven § 22-13 sjette ledd, andre punktum. Dette forutsetter at NAV har vurdert at vilkårene for sykepenger ikke har vært oppfylt og at medlemmet kunne tenkes å oppfylle vilkårene for arbeidsavklaringspenger, og til tross for disse forhold ikke har gitt informasjon til medlemmet om muligheten til å sette fram krav om arbeidsavklaringspenger. Det framkom ikke opplysninger i saken om hvilket tidspunkt krav om sykepenger ble satt fram, og heller ikke hvorfor det hadde gått ca to måneder fra det mulige tidspunktet kravet om sykepenger ble framsatt og til avslaget ble fattet. Retten fant på denne bakgrunn at det påankede vedtaket måtte oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved NAV. Den ankende parts anførsel om at han åpenbart hadde vært ut
Ankenummer 1200933 26.10.2012
Arbeidsavklaringspenger. Ftrl .§§ 11-15, 11-16 og 11-24. Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 13. Oppheving. En kvinne fikk innvilget arbeidsavklaringspenger i påvente av behandling av krav om full uførepensjon, etter tidligere å ha jobbet halv stilling og samtidig mottatt gradert uførepensjon. Spørsmålet var om den ankende part skulle få beregnet sine arbeidsavklaringspenger i henhold til endret bestemmelse i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 13. Endringen i forskriftsbestemmelsen innebar en oppjustering av pensjonsgivende inntekt til inntekt tilsvarende full stilling før beregning av arbeidsavklaringspenger. Vedtaket om innvilgelse av ytelsen ble fattet før forskriften ble endret. Retten vurderte at forskriftsendringen var en presisering av hvordan loven var å forstå og at kvinnens arbeidsavklaringspenger skulle derfor beregnes i tråd med nåværende forskriftsbestemmelse. Retten viste særlig til sammenfallende praksis i Trygderettens ankesak 11/01541 og 11/02413.
Ankenummer 1603534 18.08.2017
Stadfestelse. Den ankende part var en mann født i 1953. Han hadde mottatt arbeidsavklaringspenger i ventetid. Han trakk sin søknad om uførepensjon fra folketrygden, og valgte å gå over på alderspensjon med privat AFP. Det er ikke hjemmel for å utbetale arbeidsavklaringspenger i ventetid på uførepensjon når krav om uførepensjon er trukket. Retten oppfatter saken slik at han var vurdert som ferdig avklart mot uførepensjon. Det skulle da ikke være grunnlag for å innvilge arbeidsavklaringspenger etter ordinære regler. Folketrygdloven § 11-25 bestemmer at ny AFP i privat sektor kombineres med arbeidsavklaringspenger, og at ny AFP i privat sektor ikke skal føre til reduksjon i arbeidsavklaringspengene. Retten oppfattet ham som ferdig avklart mot uførepensjon, og arbeidsavklaringspenger etter ordinære regler var da ikke en ytelse det er adgang til å innvilge.
Ankenummer 1403394 10.04.2015
Spørsmål om tilbakekreving av arbeidsavklaringspenger. Folketrygdloven §§ 2-1, 11-3, 11-7, 11-18, 21-6, 22-15 og 22-17 a. Opphevet og hjemvist. Den ankende part hadde som mottaker av attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og arbeidsavklaringspenger, jevnlig reist til sitt hjemland, noe hun kunne gjøre som mottaker av tidsbegrenset uførestønad og arbeidsavklaringspenger i en overgangsperiode, forutsatt at oppholdet ikke varte så lenge at hun mistet sitt medlemskap i folketrygden. Et av oppholdene i utlandet viste seg å bli av lengre varighet enn 12 måneder, slik at hun mistet sitt medlemskap i folketrygden. I den perioden mottok hun fortsatt arbeidsavklaringspenger i en overgangsfase og hadde retten til å oppholde seg i utlandet i behold fra perioden på tidsbegrenset uførestønad. Retten var uenig med NAV Klageinstans i at medlemskapet skulle anse opphørt allerede ved utreise, da det ikke framstod som klart at det var medlemmet hensikt at oppholdet skulle vare så lenge. Med hensyn til de subjektive vilkår for tilbakekreving mente retten ellers at vurderingen måtte bero på om medlemmet hadde fått informasjon om at reglene for opphold i utlandet var andre for mottakere av ordinære arbeidsavklaringspenger enn for mottakere av tidsbegrenset uførestønad og arbeidsavklaringspenger i overgangstid. Dette hadde NAV Klageinstans ikke redegjort for. Retten mente NAV Klageinstans måtte vurdere saken på nytt.
Ankenummer 1601401 03.02.2017
Tilbakekreving. Arbeidsavklaringspenger. Ftrl §§ 11-7, 11-18, 22-15 og 22-17a. Stadfestelse. Den ankende part mottok arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010 frem til han ble innvilget uførepensjon den 19. november 2014. Den ankende part hadde samtidig en inntekt i 2011 og 2012 på henholdsvis kr 534 000 og kr 416 000. Retten fant at dette var uforenlig med det å motta arbeidsavklaringspenger. Grunnvilkåret for å motta arbeidsavklaringspenger er at man har fått nedsatt arbeidsevne. Etter § 11-18 kan det gis reduserte arbeidsavklaringspenger, dersom medlemmet har tapt minst 40 prosent av sin arbeidsevne. Retten fant ikke at den ankende part kunne sies å ha tapt minst 40 prosent av sin arbeidsevne, all den tid han hadde oppebåret en inntekt tilsvarende 100 prosent stilling. På denne bakgrunn fant retten at den ankende part i den aktuelle perioden verken hadde krav på fulle eller reduserte arbeidsavklaringspenger. Når det gjelder spørsmålet om tilbakekreving, fant retten at den ankende part burde derfor ha meldt fra om inntektene han mottok. Retten fant at dette må gjelde uavhengig av om han faktisk arbeidet eller ikke, og finner ikke grunn til å ta nærmere stilling til i hvilket omfang den ankende part har arbeidet. Retten var enig med ankemotparten i at den ankende part måtte forstå at han ikke hadde krav på arbeidsavklaringspenger i den aktuelle perioden, og fant at unnlatelsen av å opplyse om dette må karakteriseres som grovt uaktsomt.
Ankenummer 1101754 07.10.2011
Anke over virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspenger. Ftrl §§ 11-13 fjerde ledd og 22-13 tredje og sjette ledd. Oppheving. Vedkommende ble sykmeldt før det var gått 26 uker fra opphør av periode med hele arbeidsavklaringspenger, og krav om sykepenger ble derfor avslått. Deretter ble det satt fram krav om arbeidsavklaringspenger, som ble gitt med virkning fra dato for kravframsettelsen. Retten fant at NAV burde ha gitt opplysninger i forbindelse med mottatt krav om sykepenger, om at riktig ytelse kunne eller ville være arbeidsavklaringspenger. Retten viste ellers til at saken reiste spørmålet om det er grunnlag for å anse kravet om sykepenger som også krav om arbeidsavklaringspenger. NAV hadde ikke tatt stilling til dette spørsmålet.
Ankenummer 1101238 16.09.2011
Virkningstidspunkt arbeidsavklaringspenger. Folketrygdloven §§ 11-13 fjerde ledd og § 22-13. Stadfestelse. Kvinne fremmet krav om arbeidsavklaringspenger i juli 2010 og fikk ytelsen innvilget fra samme tidspunkt. Hun hadde vært i kontakt med NAV i februar 2010 og mente at NAV hadde gitt henne misvisende informasjon ved å unnlate å informere henne om arbeidsavklaringspenger. Retten drøftet forholdet mellom § 11-13 fjerde ledd og § 22-13 sjette ledd og fant at etterbetalingsregelen § 22-13 sjette ledd kom til anvendelse i saker om arbeidsavklaringspenger. NAV hadde også vurdert § 22-13 sjette ledd. Med henvisning til ankesak 03/04051 fant retten at NAV ikke hadde misvisende eller mangelfulle opplysninger. Hun hadde rettmessig fått arbeidsavklaringspenger fra det tidspunkt hvor kravet ble satt frem, jf. § 11-13 fjerde ledd.
Ankenummer 1601367 10.02.2017
Arbeidsavklaringspenger under behandling av søknad om uførepensjon. Folketrygdloven § 11-13. Stadfestelse. Den ankende part hadde under sin periode med arbeidsavklaringspenger satt fram krav om uførepensjon. Etter at den ankende part fikk avslag på kravet om uførepensjon, vedtok NAV Forvaltning å stanse hennes arbeidsavklaringspenger. Retten var enig med ankemotparten i at den ankende part ikke var under aktiv behandling eller deltok på arbeidsrettede tiltak, jf folketrygdloven § 11-6 bokstav a og b. Folketrygdloven § 11-6 bokstav c var heller ikke aktuell i saken. Retten fant da at den ankende part ikke oppfylte vilkårene for arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-13 første ledd. Den ankende part hadde anført at den ankende part måtte ha krav på arbeidsavklaringspenger i åtte måneder fra framsettelsen av kravet om uførepensjon, jf. regelen i folketrygdloven § 11-13 andre ledd bokstav c, da det skyldtes myndighetenes sene behandling at uførepensjonsspørsmålet ble endelig avklart såpass sent. Retten fant at folketrygdloven § 11-13 andre ledd ikke hjemlet forlengelse av arbeidsavklaringspenger utover tidspunktet for førstegangs behandling i NAV, og viste for øvrig til kjennelsen i ankesak 15/02819 der det ble lagt til grunn at en etter omstendighetene lang tid på behandling av krav om uførepensjon ikke kunne gi grunnlag for å utvide perioden med arbeidsavklaringspenger.
1-10 av 5103 | Neste 10 Siste 3