Velg Lovreferanse
Velg verdier  
Fra og med dato  
Til og med dato  
Med ordene  
Uten ordene  
Saksnummer  
 
 
IKB:PROMPT  
IKB:INPUT_PROMPT
IKB:PROMPT  


Tittel Stigende Synkende Dato Stigende Synkende 1-10 av 5426 | Neste 10 Siste 6
Ankenummer 1200933 26.10.2012
Arbeidsavklaringspenger. Ftrl .§§ 11-15, 11-16 og 11-24. Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 13. Oppheving. En kvinne fikk innvilget arbeidsavklaringspenger i påvente av behandling av krav om full uførepensjon, etter tidligere å ha jobbet halv stilling og samtidig mottatt gradert uførepensjon. Spørsmålet var om den ankende part skulle få beregnet sine arbeidsavklaringspenger i henhold til endret bestemmelse i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 13. Endringen i forskriftsbestemmelsen innebar en oppjustering av pensjonsgivende inntekt til inntekt tilsvarende full stilling før beregning av arbeidsavklaringspenger. Vedtaket om innvilgelse av ytelsen ble fattet før forskriften ble endret. Retten vurderte at forskriftsendringen var en presisering av hvordan loven var å forstå og at kvinnens arbeidsavklaringspenger skulle derfor beregnes i tråd med nåværende forskriftsbestemmelse. Retten viste særlig til sammenfallende praksis i Trygderettens ankesak 11/01541 og 11/02413.
Ankenummer 1503151 16.09.2016
Virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspenger. Ftrl. § 22-13, ftrl. § 8-48, ftrl § 11-23. En mann i slutten av tyveårene fikk innvilget arbeidsavklaringspenger fra det tidspunktet han hadde fremsatt krav om denne ytelsen. Omgjøring. Han hadde før dette mottatt sykepenger i noen måneder. På grunn av tidligere inntektsforhold var satsen for arbeidsavklaringspenger betydelig høyere enn sykepengene. I henhold til folketrygdloven § 8-48, jf. § 11-23, har man krav på den høyeste ytelsen dersom man samtidig fyller vilkårene både for sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Dette kan forutsette at det gis informasjon om mulighetene til å søke om arbeidsavklaringspenger. Etter en konkret vurdering fant retten det rimelig at kravet om sykepenger ble ansett som et alternativt krav om arbeidsavklaringspenger. Retten fant vilkårene for arbeidsavklaringspenger oppfylt i den aktuelle perioden.
Ankenummer 1403070 06.03.2015
Arbeidsavklaringspenger. Etterbetaling. Ftrl § 22-13 og forskrift om arbeidsavklaringspenger § 15. Stadfestelse. Mann, født i 1966, hevdet å ha rett til arbeidsavklaringspenger fra et tidligere tidspunkt enn kravtidspunktet. Retten viste til at det følger av ftrl § 22-13 fjerde ledd og forskrift om arbeidsavklaringspenger § 15 at arbeidsavklaringspenger gis tidligst fra tidspunktet da kravet ble fremsatt. Unntak følger av ftrl § 22-13 sjette ledd som gir adgang til å gi en ytelse for inntil tre år før kravet ble fremmet, dersom den som har rett til ytelsen åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav tidligere, eller trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Retten bemerket at mannen hadde fått informasjon på telefon den 11. juni 2012 om at han kunne sette frem krav om arbeidsavklaringspenger. Han tok igjen kontakt med NAV den 5. desember 2012, og fikk tilsendt alle nødvendige dokumenter fra NAV. Søknad om arbeidsavklaringspenger ble likevel ikke sendt inn før den 26. januar 2013. Etter rettens syn hadde mannen fått tilstrekkelig informasjon og veiledning fra NAV, slik at han kunne ha satt frem krav om arbeidsavklaringspenger allerede den 11. juni 2012.
Ankenummer 1400263 15.08.2014
Virkningstidspunkt for arbeidsavklaringspenger. Folketrygdloven § 22-13. Opphevelse. Den ankende part hadde satt fram krav om sykepenger, men fikk avslag fra NAV på grunn av manglende opptjening. Den ankende part søkte deretter om arbeidsavklaringspenger som raskt ble innvilget. Den ankende part anførte at han skulle vært tilstått arbeidsavklaringspenger fra det tidspunkt han satte fram krav om sykepenger, fordi NAV ikke hadde informert om at han oppfylte vilkårene for arbeidsavklaringspenger. Retten kom under henvisning til Trygderettens kjennelser i ankesak nr. 91/01468, 12/00503 og 13/01220 til at arbeidsavklaringspenger kan innvilges fra et tidligere tidspunkt i et slikt tilfelle, jf. folketrygdloven § 22-13 sjette ledd, andre punktum. Dette forutsetter at NAV har vurdert at vilkårene for sykepenger ikke har vært oppfylt og at medlemmet kunne tenkes å oppfylle vilkårene for arbeidsavklaringspenger, og til tross for disse forhold ikke har gitt informasjon til medlemmet om muligheten til å sette fram krav om arbeidsavklaringspenger. Det framkom ikke opplysninger i saken om hvilket tidspunkt krav om sykepenger ble satt fram, og heller ikke hvorfor det hadde gått ca to måneder fra det mulige tidspunktet kravet om sykepenger ble framsatt og til avslaget ble fattet. Retten fant på denne bakgrunn at det påankede vedtaket måtte oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved NAV. Den ankende parts anførsel om at han åpenbart hadde vært ut
Ankenummer 1502069 18.03.2016
Den ankende part hadde som mottager av arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010 oppholdt seg i utlandet i store deler av årene 2011 til 2013 uten å avklare dette med NAV på forhånd. Ankemotparten vedtok dermed opphør av arbeidsavklaringspenger tilbake fra 11. april 2011, men halverte tilbakebetalingskravet fra april 2012 da NAV Kontroll sin rapport forelå ettersom det ble vurdert at NAV hadde anledning til å stanse ytelsen fra dette tidspunkt. Det påankede vedtak ble stadfestet. Retten vurderte at det var klart at den ankende part ikke hadde rett til å motta arbeidsavklaringspenger fra 11. april 2011 da hun ikke hadde avklart utenlandsoppholdene med NAV og heller ikke kunne anses som medlem i trygden. Det var følgelig grunnlag for opphør av ytelsen og omgjøring av de vedtak som innvilget videre arbeidsavklaringspenger. Retten fant ingen forhold som tilsa at de feilaktige vedtak skulle bli stående. Det forelå følgelig en feilutbetaling av arbeidsavklaringspenger. Retten vurderte videre at feilutbetalingen skyldtes at den ankende part ikke hadde meldt fra om utenlandsoppholdene til NAV. Hva gjaldt hennes uaktsomhet, kom retten til at manglende språkkunnskaper ikke kunne tillegges vekt ved vurderingen av hva hun burde ha forstått. Videre hadde også NAV oppfylt sin veiledningsplikt ettersom den ankende part i anledning vedtakene om arbeidsavklaringspenger hadde mottatt opplysninger om at hun måtte melde fra til NAV dersom hun skulle reise eller flytte til utlandet. Retten fant det ikke sannsynliggjort at hennes helseplager kunne tillegges vekt ved vurdering av hva hun burde ha forstått. Retten vurderte følgelig at hun burde forstå at hun ikke hadde anledning til å motta arbeidsavklaringspenger mens hun oppholdt seg i utlandet og at hun burde ha forstått at hun skulle ha meldt fra om utenlandsoppholdene til NAV. Retten kom da til at hun hadde forårsaket feilutbetalingen ved uaktsomt å unnlate å gi opplysninger at betydning for arbeidsavklaringspengene.
Ankenummer 1301399 06.12.2013
Saken gjaldt krav om etterbetaling av rehabiliteringspenger og arbeidsavklaringspenger for perioden 01.10.09 - 07.04.10. Med hensyn til etterbetaling fant retten grunn til å bemerke at når det gjelder beregningstidspunktet ved tilståelse av arbeidsavklaringspenger følger det klart av folketrygdloven § 22-13 fjerde ledd bokstav d) at arbeidsavklaringspenger tidligst gis fra det tidspunktet da kravet ble framsatt. Man har dermed når det gjelder arbeidsavklaringspenger gitt et klart unntak fra hovedregelen i folketrygdloven § 22-13 tredje ledd. Retten fant at det ikke var grunnlag for å gi oppreisning for oversittelse av klagefristen, jf folketrygdloven § 21-12, jf trygderettsloven § 10. Retten fant det heller ikke åpenbart at den ankende part ikke hadde vært i stand til å sette fram krav tidligere. Retten kunne heller ikke se at det forhold at hun ikke hadde satt fram krav tildigere skyldes at trygdens organer har gitt misvisende opplysninger, jf folketrygdloven § 22-13 sjette ledd. Retten kunne videre ikke se at folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd kom til anvendelse. NAV hadde ikke gjort noen feil som førte til avslaget på fortsatt rehabiliteringspenger. Avslaget skyldes heller ikke ufullstendige eller misvisende opplysninger fra NAV eller andre organer.Retten kom etter dette til at det ikke var grunnlag for etterbetaling av rehabiliteringspenger og arbeidsavklaringspenger for perioden 01.10.09 - 07.04.10. Stadfestelse.
Ankenummer 1702148 13.07.2018
Medlemmet er EU borge og arbeidet i Norge. Han oppebar sykepenger og søkte om arbeidsavklaringspenger, men fikk først avslag. Han flyttet tilbake til hjemlandet med sitt barn da han ikke fikk stønad og trengte hjelp fra familien og lege der. NAV omgjorde vedtak om avslag på arbeidsavklaringspenger. Stønad etter dette vedtaket utløp før det tidspunkt han flyttet hjem. NAV fremla en aktivitetsplan som den ankende part undertegnet planen etter at han hadde flyttet hjem. Han hadde opplyst tidligere og opplyste da han undertegnet aktivitetsplanen at han nettopp var flyttet til land C i Norden. NAV gjorde vedtak om stansing av arbeidsavklaringspenger, men fra et tidspunkt etter det stønadsvedtaket gjaldt. Etter klage stadfestet NAV Klageinstans vedtaket under henvisning til han ikke hatt fått i gang et slikt behandlings opplegg han hadde ved DPS i Norge. Etter anke omgjorde retten vedtaket under henvisning og tilkjente ham rett til arbeidsavklaringspenger til tross for at han hadde flyttet til hjemlandet under henvisning til artikkel 21 i trygdeforordning 883/2004 og pekte på at bestemmelsen gjelder som forskrift og har forrang foran nasjonale regler. Arbeidsavklaringspenger anses som en kontant ytelse. Norge er kompetent land i henhold til forordningen fordi Norge var det siste land han arbeidet. I, jf. forordningens artikkel 11. Artikkel 21 gir mottagere av arbeidsavklaringspenger rett til å eksportere ytelser. Bestemmelsen legger visse begrensninger på hvilke vilkår som kan stilles, - blant annet kan det ikke stilles vilkår som i realiteten hindrer medlemmene i å eksportere ytelsene, se EU- domstolens bemerkning knyttet til artikkel 22 i tidligere trygdeforordning i avsnitt 88 i sak C-430/15. Retten uttalte at det ikke kunne se at den ankende part ikke kunne motta den samme behandling i hjemlandet som i Norge
Ankenummer 1701903 29.06.2018
Arbeidsavklaringspenger under vurdering for uføretrygd. Dissens. Den ankende part mottok arbeidsavklaringspenger under behandling av søknad om uføretrygd. Hun ble innvilget uføretrygd, og arbeidsavklaringspengene ble stanset. Uførevedtaket ble senere omgjort, ettersom den ankende part ikke oppfylte vilkårene for forutgående medlemskap. Anken førte ikke frem. Den samlede rett la til grunn at arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 (2) c ikke kan gis ut over behandling av kravet om uføretrygd i første instans; klage og etterfølgende klagebehandling gir ikke videre rett til arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen. Rettens flertall viste til at den ankende part ble innvilget uføretrygd, og at hun fra dette tidspunktet ikke lenger var under vurdering for uføretrygd. At vedtaket senere ble omgjort, og omgjøringsvedtaket påklaget, var etter flertallets syn mest nærliggende å sammenligne med en etterfølgende klageprosess, som ikke ga rett til arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 (2) c. Rettens mindretall viste til at førsteinstansen opphevet sitt eget vedtak som ugyldig, og oversendte saken til et annet organ som kompetent instans, uten å fatte nytt vedtak i saken. Gitt de konkrete omstendighetene i saken, fant mindretallet at det ikke forelå noen gyldig behandling av saken i første instans, og den ankende part måtte derfor etter mindretallets syn fortsatt anses å være under vurdering for uføretrygd. Mindretallet fant ikke at situasjonen var sammenlignbar med en ordinær klageprosess.
Ankenummer 1702331 06.07.2018
Stans av arbeidsavklaringspenger. Henvist til videre behandling i NAV, jf. trrl. § 21 fjerde ledd siste punktum. I rapport fra NAV Kontroll ble den ankende part funnet å ha utført stor arbeidsinnsats i egen virksomhet mens han var 100 prosent sykmeldt fra et annet arbeidsforhold. Trygderetten stadfestet vedtak om tilbakekreving av sykepenger i ankesak 18/00696. Det ble også fattet vedtak om stans av arbeidsavklaringspenger. I NAV Klageinstans sitt oversendelsesbrev til Trygderetten begrunnes opprettholdelse av stansvedtaket med at innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger er ugyldig etter fvl. § 35 bokstav c. Samtidig opplyses det at vurderingen av om utbetalte arbeidsavklaringspenger i perioden fra innvilgelse frem til stans kan tilbakekreves er en pågående sak i NAV. Retten bemerket at det ikke foreligger vedtak i saken som kjenner vedtaket om innvilgelse av arbeidsavklaringspenger ugyldig etter forvaltningsloven § 35 bokstav c. Retten setter spørsmålstegn ved at vurderingen av den ankende parts periode med arbeidsavklaringspenger oppdeles, og finner det i alle tilfelle uhensiktsmessig. Etter rettens syn bør hele den ankende parts periode med arbeidsavklaringspenger vurderes under ett.
Ankenummer 1701728 09.02.2018
Arbeidsavklaringspenger, virkningstidspunkt. Ftrl. § 22-13. Stadfestelse. Kvinne anket over vedtak om innvilgelse av arbeidsavklaringspenger. Hun var innvilget arbeidsavklaringspenger fra kravdato, men anførte at hun i møte med NAV ni måneder tidligere hadde fått vite at hun ikke hadde krav på arbeidsavklaringspenger, og derfor unnlot å sette frem krav om ytelsen på dette tidspunkt. Av notat fra møtet fremgikk det at hun var veiledet til å sette frem krav om arbeidsavklaringspenger, og om hvordan hun skulle gå frem for å gjøre dette. Retten fant å legge avgjørende vekt på notatet. Notatet var skrevet samme dag som møte, mens kvinnen først to år senere hadde anført at hun var villedet av NAV. Hun hadde da mottatt arbeidsavklaringspenger i over 1,5 år. Retten fant å legge avgjørende vekt på notatet, som det tidsnære beviset i saken.
1-10 av 5426 | Neste 10 Siste 6